Å gå under radaren

Jeg fikk min autismediagnose først som 32-åring. Det vil si at ingen ante at jeg var autistisk gjennom hele oppveksten min. Det vil også si at mine foreldre hadde et autistisk barn uten å vite det. Da jeg snakket med mamma om dette, sa hun «jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med, jeg trodde de skulle være sånn». Jeg syntes dette var fint sagt, fordi det er jo helt riktig. Jeg skulle være sånn. Samtidig sier det noe om at jeg antakelig var et relativt enkelt barn, noe som gjorde at man kunne overse at jeg hadde problemer.

Det å få sine problemer oversett var likevel noe som hendte på skolen, og ikke hjemme, så dette blir et slags skryteinnlegg om at det går an å gjøre en strålende jobb som foreldre til et autistisk barn, selv om man ikke vet at det er det man er.

Å bli tatt på alvor

En trygg havn

Noe av det viktigste jeg opplevde hjemme var å alltid bli tatt på alvor. Det gjorde at hjemmet var en trygg havn når andre ting var vanskelig. Å bli tatt på alvor innebærer blant annet at man får forståelse for å være redd, selv når redselen virker overdimensjonert i forhold til hvor reelt farlig noe er. Mine foreldre skjønte alltid når jeg var skikkelig redd og tvang meg aldri til å gjøre noe jeg syntes var uoverkommelig skummelt, selv om det som fremkalte redselen kanskje kunne fremstå som bagatellmessig for andre. Jeg er veldig glad for at de greide å se forskjell på hvilke situasjoner som var slik at jeg kunne presses litt til å gjøre noe jeg syntes var skummelt, men som jeg kunne mestre, og hvilke situasjoner det var bortkastet å prøve seg på.

Noen eksempler

Det å ta min angst på alvor, førte blant annet til at de fikk en hel restaurant i Nederland til å ta bort alle stearinlys sånn at jeg kunne gå inn. Jeg ville ikke være i nærheten av åpne flammer.

Det førte også til at pappa alltid tok med loddene fra musikkskolen til jobben sin, og sendte dem rundt der, fordi de skjønte at å selge lodd var helt umulig.

Litt for gammel for smokk? Ikke noe det er verdt å stresse nevneverdig med. Pappa og jeg lager baluba i trappen hjemme hos mormor.

Et annet og viktig eksempel er noe så enkelt som det at de ikke tvang meg til å spise ting jeg ikke ville spise. Nugatti på brødskiven funket fint i mange år. Som en følge av dette fikk jeg oppdage nye smaker på egen hånd når jeg var klar for det. Dvs. etter jeg ble 25. Det var helt topp!

Og det viktigste av alt, det at mamma alltid forklarte og forklarte og forklarte. «Nå skal vi til en sånn type plass – da kommer sånn-og-sånn til å skje – og da gjør vi sånn». Da visste jeg hva som kom til å hende, og slapp å være så redd for ukjente ting.

Ingen er perfekte

Jeg sier selvsagt ikke at mine foreldre var perfekte, ingen foreldre er det. Det jeg tenker man kan la seg inspirere av er evnen til å lytte, til å se, til å ta på alvor, og til å tilpasse. Man kommer ganske langt med det, og med ubegrensede mengder kjærlighet.1

«Gøy med sand – det går bra med finkjolen på» har mamma skrevet under dette bildet i fotoalbumet. Klær kan vaskes, og jeg fikk en herlig pause i min absolutte favorittomgivelse – sandkassen!

Fotnoter

  1. Nei, ofte er kjærlighet slettes ikke nok. Særlig i de situasjoner hvor barna har større problemer enn hva foreldre kan mestre på egen hånd. Likevel er det et fundament som man ikke kan komme unna.

6 KOMMENTARER

  1. Så fint at du forteller dette, Soda, og så godt for dine foreldre å få lese/vite dette. Synes de har vært veldig empatiske og fornuftige, og den flotte, voksne datteren beviser jo at de gjorde mye riktig. Hilsen Mette

  2. Takk for gode skildringer. Historien blir så ekte og nær når du bruker konkrete eksempler.

    Jeg kjenner en del igjen, som mor til en snart voksen med Asperger. Glemmer ikke den moren som utelot både lys og ballonger i bursdagen slik at mitt barn kunne komme. Og ja, det er mer dekkende med autisme (ASD) , enn Asperger. Da skjønner folk at det er gjennomgripende, og ikke kun særhet på enkelte områder.

  3. Fint du forteller om dette. Kjenner meg veldig igjen, selv om jeg fikk autisme-diagnosen som 11-åring. De som får diagnosen autisme og asberger går jo som regel under de samme kriteriene, og er ganske like på mange måter, men det er mange grader av dette, som likevel kan gjøre oss ulike, etter hvilken grad vi har.

  4. Jeg fikk selv diagnosen Asperger syndrom i godt voksen alder, dvs. 47 år gammel;
    Er veldig glad for at jeg vokste opp i et så godt hjem med foreldre som ga meg masse kjærlighet og forståelse; De visste ikke at jeg hadde A.S., det var ikke så kjent da jeg var barn på 50- og 60-tallet( født i 1952), jeg var veldig flink på skolen, men foreldrene mine merket at jeg vår svært sårbar og at jeg ikke virket så «voksen» som jevnaldrende da vi ble litt større skolebarn;
    Skulle jo ønske jeg hadde visst om diagnosen da jeg valgte studium og arbeidsområde, da ville jeg kunnet komme inn på et område hvor jeg kunne fått brukt evnene mine og samtidig mestret arbeidet; Istedenfor ble det mange år med angst og depresjon og strev på et område som var altfor stressende for meg, derfor uføretrygd da jeg fikk diagnosen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here