Skremmende statistikk

Undersøkelser viser at autistiske barn blir mobbet langt mer enn nevrotypiske barn. I artikkelen Autisme og Mobbing presenterer Nils Kaland to forskjellige undersøkelser. I den ene1 oppga 64% av de autistiske barna selv at de ble mobbet, mens i den andre2 oppga 77% prosent av foreldre at deres autistiske barn ble mobbet. Dette er sjokkerende høye tall. Blant samtlige grupper med såkalte spesielle behov er barn med autismespekterforstyrrelser mest utsatt for mobbing. For å sammenligne ligger «normalforekomsten» av mobbing i Norge på mellom 9 og 11%.3

Hatet mot de rare

For å gi et eksempel kan vi se på min egen oppvekst. De andre barna i klassen visste ikke at jeg var autist. Ingen visste det, ikke engang jeg. Tanken om autisme som et spekter hadde vel knapt nådd Norge på den tiden jeg gikk på barneskolen, og Asperger som egen diagnose fantes ikke ennå.4 De visste ikke at jeg var autist, men de visste at jeg var annerledes. De hadde nok ingenting imot autister som sådan, men de visste at jeg var rar, og de likte ikke folk som var rare.

Jeg brydde meg ikke om klær, og hadde stort sett på meg ting jeg hadde arvet fra kusinen min. Jeg hadde ikke peiling på popmusikk, og skjønte ingenting når de andre snakket om popstjerner og skuespillere. Det eneste jeg husker at jeg tenkte om disse kjendisene var «Jeg kommer aldri til å huske hvem alle disse folkene er!». Jeg likte Vivaldi, verdensrommet, dinosaurer, og Egypt, og jeg var flink på skolen – en synd i seg selv.

Voksne som snur ryggen til

Jeg fikk klar beskjed om at alt jeg likte var teit, og at jeg var stygg og ikke skjønte noe. Får man høre slike ting ofte nok begynner man faktisk å tro på det selv. Det at jeg senere utviklet en spiseforstyrrelse hadde en meget sammensatt årsak, men en av disse puslespillbitene er nok det at jeg fikk innprentet at jeg var stygg og verdiløs tilstrekkelig mange ganger til at jeg trodde på det selv, og at jeg tenkte at jeg burde gjøre noe med det.

Mobbing er ødeleggende for selvtilliten. Når man er skrudd sammen slik at man allerede er langt over gjennomsnittet sårbar i sosiale settinger er det dobbelt ødeleggende. Jeg lærte ikke mye på barneskolen.5 Jeg var usynlig, og mine problemer var tilsynelatende ikke verdt å ta tak i. Jeg lagde ikke bråk, og ble dermed oversett.

Jeg tror det var mange som led samme skjebne på min barneskole. Mange som grudde seg til hver eneste dag. Voksne snudde ryggen til barn som åpenbart ikke hadde det godt, og jeg strever veldig med å tilgi denne adferden fra de som skulle beskytte oss. Det er dette sviket som svir aller mest, mer enn mobbernes handlinger.

Jeg sier at jeg lærte lite på skolen, men jeg strever fremdeles med å avlære det jeg faktisk fikk innprentet; lærdom som mest av alt kun ga meg dårlige arbeidsvaner og selvforakt.

Det trenger ikke være slik!

Heldigvis er det mer kunnskap om autisme i skolevesenet nå, enn det var da jeg gikk på skolen. Det gjør det enklere både å tilpasse skolehverdagen for de som har diagnosen, og å faktisk få den korrekte diagnosen tidlig nok. Fremdeles blir jenter diagnostisert senere enn gutter, så enda mer kunnskap trengs. Et stille barn kan sikkert bety et lykkelig og problemfritt barn, men mye kan gjemme seg under en uproblematisk overflate.6

Jeg synes også det virker som at skolene jevnt over er bedre på å være oppmerksomme på sitt ansvar nå enn de var da jeg gikk på skolen, men legg merke til at begge statistikkene jeg nevnte innledningsvis er fra 2012, så det er åpenbart at det er en lang vei å gå ennå.

I tillegg er det begrenset hva skolen kan gjøre hvis våre holdninger overfor det som er annerledes eller det som virker rart ikke endres drastisk. Vi kan begynne med oss selv, og hvordan vi snakker om andre mennesker. Særlig når vi snakker om folk som er marginaliserte og annerledes. Barn hører hvordan vi ordlegger oss og kopierer dette, noe som betyr at særlig foreldre – barnas første og største forbilder – må være ekstra oppmerksomme. Hvordan kan vi forvente at barn skal snakke om hverandre på sivilisert vis om vi ikke er i stand til det selv?

Aksept

Det snakkes ofte om autism awareness – å spre en bevissthet om at autisme finnes, og hvordan det kan uttrykke seg, for eksempel. En annen ting er autism acceptance – det å få aksept for at man er som man er; å få aksept for at det å oppføre seg på en autistisk måte ikke er noe som er feil, men at det er en variasjon i det å være menneske.

Dette trenger vi mer av, og mer fokus på. Selvsagt ikke bare for autisme men for alle variasjoner i det å være menneske. Skal den norske skolen virkelig være en skole for alle, må det ligge en forståelse i bunnen av at det å være annerledes ikke er feil, at det rare ikke er skummelt, og at det generelt er mer spennende med mennesker som har ulike evner og interesser enn at alle skal være kliss like.

Fotomodellene takker for seg!

Fotnoter

  1. Bullying and Victimization Experiences of Students With Autism Spectrum Disorders on Elementary Schools Abstract er tilgjengelig, selve artikkelen krever tilgang som man får f.eks. som universitetsansatt eller student.
  2. Bullying Experiences Among Children and Youth with Autism Spectrum Disorders – Begge artiklene er fra 2012.
  3. Begge deler ifølge Kalands artikkel.
  4. Jeg begynte på barneskolen i 1989. Asperger syndrom kom med i diagnosemanualene på tidlig 90-tall, men jeg er usikker på når man begynte å gi folk aspergerdiagnosen i Norge. Nå er denne diagnosen på vei ut, til fordel for sekkebetegnelsen autismespekterforstyrrelser, men på det daværende tidspunktet var det virkelig bruk for den. Dette har jeg allerede skrevet en artikkel om: Asperger Syndrom – en kortlivet men viktig diagnose.
  5. Jeg lærte mye i samme periode som jeg gikk på skolen, selvfølgelig, men det var ikke skolens fortjeneste.
  6. Jeg synes det virker som at et fellestrekk hos flere jenter som har blitt diagnostisert med Asperger sent i livet er at de har vært relativt uproblematiske barn. De laget ikke bråk og uro i klasserommet, og fikk dermed ikke den oppmerksomheten de trengte. Dette vil jeg skrive mer om i et eget innlegg.

3 KOMMENTARER

  1. […] Bildet jeg deler i dag er et av de tristeste jeg har. Det var det året jeg ikke grudde meg til skolestart. Jeg gledet meg, jeg var full av forventning. Forventninger om læring, om en trygg hverdag, om venner. Jeg var 7 år og skulle gå til skolen for aller første gang. Tiden i barnehagen hadde vært strålende, og jeg så for meg at jeg ville bli ivaretatt på samme gode vis på skolen. Jeg visste ikke hvordan det ville bli.1 […]

Legg igjen en kommentar til Kjære foreldre - et brev i anledning skolestart - Autismenyheter Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here