Det er det eneste jeg kaller ren kjærlighet

«Hunden min får meg til å føle meg trygg, fordi hun er veldig beskyttende. Når hun hviler hodet i fanget mitt er det betryggende og beroligende. Med hunden min trenger jeg ikke å gjette for å vite om vi har et godt forhold, den logrende halen hennes sier at hun alltid er glad for å se meg.»

«Min hund har også angst, og det at jeg kan trøste henne er trøstende også for meg. Han trigges av enkelte lyder som også er plagsomme for meg, så jeg kan slippe unna dem ved å ta ham langt bort fra bråket. Bortsett fra det er han ekstremt vennlig og vil sette seg ned ved siden av meg for å bli klappet på magen. Hans væremåte er mer som en katt og det er gøy å se på.

Rottene mine er rare små venner som spiser menneskemat og som liker å rote tingene sine utover. Jeg har en hårløs rotte som er særlig knyttet til meg, og han sitter på fanget mitt og ser på TV. De lærer fort å kommunisere med mennesker. Tidligere har jeg hatt rotter som har hjulpet meg med angst, og trøstet meg.»

«Jeg elsker det varme presset og tyngden som kommer når hundene ligger oppå meg.»

«Min katt er en terapikatt. Hun er ganske tung. Når jeg er fortvilet klatrer hun opp på meg og setter seg oppå brystkassen min, som en øvelse som min Occupational Therapist ville gjort. Det er helt fantastisk. Hun «snakker» også, og har et stort vokabular med forskjellige lyder.»

«Hundene mine roer meg ned når jeg er urolig. De føler det. De får meg til å fokusere på dem og ikke på det jeg føler, og da roer jeg meg ned mens jeg klapper dem og ser på de søte ansiktene deres.

Jeg har hatt færre «shutdowns» siden jeg fikk hundene mine. De hjelper meg også med å komme meg ut i verden mer på tur, og det gjør at jeg har det bedre. Jeg føler meg beskyttet når jeg er sammen med dem på offentlige steder, og ikke så selvbevisst.»

«Hunden min kommer fra en fortid med mishandling, akkurat som meg. Han er engstelig og litt nevrotisk, akkurat som meg. Å gi kjærlighet til hunden min hjelper meg med å gi næring til og helbrede en del av meg selv.» (nurture and heal)

«Vår sønn på 10 år har AS, og mye angst for andre mennesker. Hans absolutt beste venn er hunden vår, som er en Dansk-Svensk Gårdshund. Hunden er og veldig glad i gutten, så de tilbringer mye tid sammen på rommet, og oftest pleier hunden å sove sammen med gutten vår. Når gutten har det ekstra vanskelig pleier han å ta med seg hunden på rommet.»

«Jeg har tre katter og de er alt for meg. Jeg går gjennom en veldig vanskelig periode akkurat nå og de støtter meg veldig. De ser alltid når jeg ikke har det bra og trøster meg og ligger veldig tett ved siden av meg.

De er veldig takknemlige og dømmer meg ikke for hvem jeg er, hvordan jeg ser ut eller hvordan jeg forholder meg.

Det er det eneste jeg kaller ren kjærlighet.»

«Har to katter. Det beste er at jeg føler ikke de dømmer meg uansett hvor rar jeg måtte være. De er alltid enige.»

«Fikk min første hund for 8 år siden, skulle egentlig ha katt, men dessverre tåler jeg ingen katter, og tåler heldigvis noen få hunderaser: bichon frisé og puddel! (Har alltid hatt fisker, hamster, kaniner osv oppigjennom oppveksten min, men kan ikke påstå at jeg tåler gnagere eller kaniner heller!)

Dyr må jeg ha, er rett og slett avhengig av å ha dyr. Da jeg fikk Missi, da hun var 8 uker gammel, endret livet mitt seg totalt. Jeg ble gladere, kom meg ut, ble sosial på mange måter, og endelig begynte jeg med å gå turer! 2 år senere fikk jeg storpuddelen Kajsa! (Før het rasen kongepuddel). De to vier jeg mye tid til, og jeg er avhengig av dem, som de er av meg! De gjør at jeg lever bokstavelig talt, og har noe å våkne opp til. Mine to jenter er psykolog, medisin, og ikke minst «barna» mine. De er mine beste venner, og dømmer meg ikke, uansett hvor dum jeg kan være til tider. De godtar at jeg ikke er som andre, og godtar dårlige dager, som gode dager. De klager ikke at det ikke blir en lang tur en dag, eller at jeg er sliten en dag, og lista er lang. De er alt, og lifesavers til det grader!»

«Jeg har så lenge jeg kan huske elsket katter. Jeg kan ikke ikke ha katt. Hun vil ha oppmerksomhet på sine premisser og sier tydelig ifra. Som en forhenværende naiv, ikke vitende om å være autistisk, skjønte jeg lite om at noen kunne ha intensjoner om å manipulere. Diagnosen og katten har blant annet lært meg viktigheten å sette grenser fra den man i fundamentet genuint er. Om det er forskjellig fra andre er ikke nøye. Det nytter ikke å prøve å «bøye» en katt til å bli en hund, og samme med autistisk til å bli ikke autistisk. Det er bare slitsom for alle i lengden. Hun er ekte og dømmer ikke.»

«Har hund, og kunne ikke vært mer fornøyd med det. Han er en gledesspreder av de sjeldne, får meg ut og får meg til å bli mer populær. Han er en fantastisk god støtte sosialt, og føler nok når jeg er ute blant andre at jeg er minst like avhengig av han, som han av meg. Når man først har hatt hund, vil man ikke tilbake til et liv uten.»

«Jeg var en sånn jente som gråt, kuttet meg, kastet opp, blødde, isolerte meg fra virkeligheten – eller jeg ville i alle fall det. Jeg klarte ikke være meg. Så kom hun som skulle få meg til å møte folk igjen, likesinnede til og med. Jeg snakker om andre dyreelskere og hundeeiere. Jeg kjøpte meg en dachs, etter å ha mistet Cocker Spanielen jeg var vokst opp med året før. Jeg var 21 år og eide min egen, strihårede, mørkebrune dachs. Hun fikk meg på dressurkurs, med andre mennesker og hunder i alle fasonger. Hun fikk meg på sporkurs. Jeg overnattet i fremmede omgivelser og sov med henne alene på et lite rom. Jeg pleide ikke å sove borte og jeg var livredd for at hun skulle være redd. Derfor var vi trygge for hverandre.

Det som gjorde meg sykere og gjorde meg innlagt, var nettopp det verste jeg kunne tenke meg, det mest dyrebare jeg eide, at hun(d) ble forespeilet fratatt meg. Jeg fikk beskjed om at jeg var for syk til å bo i leiligheten jeg hadde kjøpt meg, måtte bo i omsorgsbolig og at det var forbudt med hund der. Hun som hadde tatt imot tårene, blodet mitt, trygget meg i angsten og slikket meg i ansiktet, på halsen, strøket pelshodet sitt mot den tomme magen min.»

«Med en mer eller mindre usynlig diagnose er det en krevende jobb å opprettholde et visst funksjonsnivå i et samfunn som strengt tatt ikke er tilpasset meg (oss). Å skulle forsøke å mestre den oppgaven medfører for min del en hel masse stress og usikkerhet som igjen kompliserer hverdagen ytterligere. Det som gir meg stabilitet, ro og en mulighet til å være meg selv 100% er hunden min. Jeg trenger ikke å prøve så hardt rundt han som jeg gjør rundt mennesker, og jeg trenger ikke å «late som». Han er så mye enklere å forholde seg til, og kommunisere med. Sammen med hunden opplever jeg både selvtillit og mestringsfølelse, to ting som ofte ellers mangler. Han gir meg en fysisk nærhet jeg ikke får til å ta imot fra folk rundt meg. Når jeg føler meg ensom, men samtidig ikke orker tanken på å være rundt andre mennesker, er hundens tilstedeværelse svært givende. Uten han ville de dårlige dagene vært mangedoblet.»

«Jeg har en hund som nå er 20 mnd og de 18 mnd hun har bodd med meg har forandret livet mitt og det har blitt mye bedre. Hun er mitt pelsbarn. Jeg kommer meg ut mye mer, 4-6 turer hver dag, og snakker med ukjente folk som vil hilse på henne eller spør om dem sin hund får lov til å hilse. Hun er ekstremt knyttet til meg siden vi er sammen 99% av tiden. De få gangene hun er på tur sammen med min mor, søster eller ene bestevennen min føles det tomt ut hjemme.»

«Jeg fikk min første katt i 2014, da hadde jeg allerede bodd alene i leiligheten i 8 måneder. Jeg har aldri hatt dyr før og visste egentlig ikke helt hva jeg gikk til da jeg plutselig bestemte meg for å adoptere en katt. Var veldig vanskelig og slitsomt for meg de to første dagene og tok en tung beslutning om å levere fra meg katten. Jeg lå og gråt i nesten et døgn før mamma ringte tilbake til Katter i Nød og sa at vi måtte hente hjem pus igjen. Så etter en meget trøblete start så har vi nå bodd sammen i 4 år og er helt avhengig av hverandre. Clara er min terapeut, hun fungerer også som beroligende medisin for meg. Det er akkurat som at Clara vet at jeg ikke klarer å sovne uten henne i senga, så jeg kjæler på hun helt til jeg sovner, og hun går aldri vekk før jeg har sovnet. Jeg tror det beste med å ha dyr er at de alltid er til å regne med. De er alltid der når du trenger det som mest. De dømmer deg heller ikke slik som mennesker lett kan gjøre.»

«Masse fugler og akkurat nå fem ekorn, de gjør hverdagen til noe helt spesielt.»

«Ubetinget kjærlighet og vennskap.»

«Helt siden jeg var liten har jeg hatt et spesielt forhold til dyr, særlig til hunder. Selv om jeg hadde venner satte jeg mest pris på den tiden jeg hadde sammen med dyrene mine. Familien min har fortalt at de ofte hørte at jeg snakket til dem mens jeg stelte eller badet dem, og at de var sammen med meg mens jeg gjorde leksene. Også nå føler jeg meg veldig knyttet til dyr, og mine dyr er en del av familien. Mer enn bare kompiser. Jeg føler at de knytter seg til meg og slapper av med meg. Den roen jeg føler med dyrene mine er noe jeg ikke kan beskrive.»

«Min skjønne elskede jente… vi har vært sammen så lenge… hun er den som elsker meg mest.»

«Hunden min vil være sammen med meg hele tiden, uansett hva jeg holder på med. Han er min stødige venn, og til og med i de mørkeste stundene er han med meg. Jeg kan gråte på skulderen hans eller le til jeg har tårer i øynene, og uansett vil han slikke tårene bort. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor mye jeg elsker ham.»

«Har hund, kongepuddel. Vet ikke hvordan jeg skulle leve uten hund nå.

Selv om ikke en hund kan erstatte et menneskes kan den gjøre deg mindre ensom, og ikke minst, den leser deg utrolig godt.»

«Flyttet for meg selv for første gang for ett år siden. Har hatt min katt (Ichigo) med meg hele veien. Jeg synes det er vanskelig å ha andre mennesker rundt meg mye, men kan også kjenne meg alene. Der er katten helt fantastisk. Det beste selskapet jeg kunne bedt om. Hun er ikke noe trent servicedyr, men funker omtrent som en for meg. Om jeg har det vanskelig får hun meg alltid til å føle meg bedre.

Jeg elsker henne mer enn ord kan beskrive.»

«Jeg har en vakker pusejente jeg adopterte da hun var to år. Var ungene i huset som spurte, men jeg hadde allerede vært inne på tanken. Hun sto i fare for å bli avlivet, og da jeg så bilde smeltet hjerte mitt umiddelbart og det var ikke tvil. Hun (og ungene) er den som får se alle mine rareste sider og vi prater masse sammen om alt mulig. Også er hun en rar, liten særing så vi passer godt sammen.»

«Jeg har en hund jeg er veldig glad i. Det jeg synes er så fint med han er at jeg slipper å forsøke å forstå hva han mener, og tolke så mye. Jeg vet at alt han gir uttrykk for er nøyaktig det han mener. Det jeg synes er vanskelig med mennesker å kunne vite om de er genuine og tolke deres hensikter. Det slipper jeg med min hund. Også er han alltid med på det jeg vil. Mennesker må man nesten overtale.»

«Jeg elsker at hunden min er så glad for å se meg når jeg kommer fra jobb. Uansett hvor stresset jeg er logrer han med halen og hopper opp og legger seg over skulderen min.»

«Hunder er enkle. De har enkle tanker, enkle følelser, og enkle motiver. Jeg trenger ikke gjøre noen mental gymnastikk for å prøve å finne ut intensjonene deres, de er forferdelig (og latterlig) dårlig på å prøve å lure deg. Når du er glad er de glade. Og når du er fortvilet, eller syk, så bekymrer de seg eller passer på og beskytter deg. Deres sosiale samspill er enkelt å forstå. Og de er fantastiske på ikke-verbal kommunikasjon.

De er bare så enkle å være sammen med. Hunder er bedre enn de fleste mennesker.»