Ordene vi velger betyr noe – Hanne er ikke et rovdyr!

Den 30.desember 2018 publiserte NRK en sak med tittelen «Slik ble «rovdyret» Hanne et menneske igjen».1 Saken handler om Hanne som er autistisk og har en moderat psykisk utviklingshemming. Vi får høre om svært kritikkverdig behandling av Hanne over flere år, noe som fører til at hun utagerer og angriper de som er satt til å passe på henne. Spesialisthelsetjenesten i Stavanger beskriver Hanne som et rovdyr. På dette tidspunktet var Hanne farlig både for seg selv og andre.

Det er likevel ekstremt problematisk at  spesialisthelsetjenesten velger å bruke ord som «rovdyr» om mennesker det er satt til å ivareta. Jeg synes også NRKs journalister er for slappe når de ikke påpeker at denne ordbruken fra helsevesenets side er helt uholdbar.2 De ordene vi velger å bruke når vi omtaler våre medmennesker betyr noe. Ord sier mye om hvordan vi ser på dem vi snakker eller skriver om. Hvordan kan man i det hele tatt forsvare å omtale et menneske som et rovdyr? Helseforetakets ordbruk synes her å gå hånd i hånd med måten de har behandlet Hanne. Det er rett og slett umenneskelig.

Kritikkverdige forhold

Hanne bodde tidligere i et kommunalt bofellesskap. Som et eksempel på de kritikkverdige forholdene hun ble utsatt for trekkes det frem at hun tidvis hadde 45-50 ansatte å forholde seg til, mange uten noen formell kompetanse. Å tro man skulle kunne skape trygghet for et autistisk menneske med en slik rotasjon av personale vitner om null forståelse om hva autisme generelt innebærer. En av de tingene som er vanskelig for oss autister er det å måtte forholde seg til nye mennesker. Vi trenger oftest svært stødige og trygge rutiner for å kunne fungere i hverdagen vår. Artikkelen forteller videre at Hanne sov enkelte netter i en bod fordi nattevaktene ikke våget å gå inn til henne. Hvordan er det mulig å behandle et medmenneske på en slik måte? Hvorfor reagerte ingen tidligere?

Jeg prøver å tenke meg hvordan jeg selv ville reagert i en lignende bosituasjon. Hvilken enorm frykt, angst, frustrasjon, og hvilket sinne jeg ville følt på. Hvis jeg i tillegg forestiller meg å ikke greie å si fra om hva jeg trenger i den samme situasjonen, ja da blir det nærmest uutholdelig. Jeg sitter igjen med følgende tanke: Er det rart at hun reagerer? Vi kan ikke alle uttrykke oss gjennom artikler på internettet eller innlegg i avisen. Jeg kan bite fra meg med ord, mens Hanne måtte bite rent bokstavelig for å si fra at forholdene hun levde under var fullstendig uholdbare.

Nytt opplegg og bedring

NRKs artikler forteller om grov systemsvikt, men også om hvordan situasjonen bedret seg når omsorgen rundt Hanne ble bedre tilpasset de behov hun har. En oppfølgingssak melder likevel om at det kan hende at Hanne blir flyttet tilbake til å være kommunens ansvar.3 Dette vil være svært uheldig, og jeg håper Stavanger kommune går noen ekstra runder med seg selv og lar være å fatte en slik beslutning.

Det er åpenbart at det nåværende opplegget har sine klare problemer, blant annet med tanke på en utbredt (men markant nedadgående) bruk av tvang. Likevel synes det som dette systemet har fungert bedre enn det tilbudet kommunen hadde. NRK fortsetter å avdekke hvordan Hanne ble behandlet i det hjemmet hun hadde blitt tildelt av kommunen. Blant annet har de ansatte brukt det å dra henne i håret som en måte å få kontroll over vanskelige situasjoner. Husk at dette er ting Hanne ble utsatt for i sitt eget hjem.

Hva handler historien om?

Dette er ikke en historie om et rovdyr som ble menneske. Det er en historie om en autistisk jente som ble utsatt for grov svikt fra det offentlige, og som fikk det bedre i takt med at omsorgen ble bedre. Hun er ikke «blitt et menneske igjen», hun har alltid vært et menneske med alle de rettigheter og krav om respekt det innebærer. Det kritikkverdige er at hun ikke har blitt behandlet som et menneske.

Nå må Stavanger kommune ta seg i vare, for i dette tilfellet virker det som uverdig gambling å fjerne et opplegg som bidrar til et liv som er verdt å leve for Hanne. Dette handler om et menneske som har mistet mange år av sitt liv til et behandlingsregime som gjorde livet hennes uverdig og uholdbart. Virker det da riktig å avbryte dette opplegget?

Fotnoter

  1. Ja, jeg har lagt merke til anførselstegnene, og jeg mener likevel denne overskriften er problematisk.
  2. Jeg synes også NRK for ukritisk kopierer helseforetakets ordbruk, blant annet i artikkelens avslutning: «Hverdagen til Hanne har blitt mer meningsfull. Hun er ikke lenger rovdyret som lusker rundt i gangene. Men er dyret i henne temmet for alltid?» Jeg får en vond bismak i munnen av denne formuleringen, og synes NRKs journalister burde holdt seg for god til å beskrive sine medmennesker på denne måten. Jeg har vært i kontakt med en av journalistene bak saken, så de er klar over denne kritikken.
  3. Dette på tross av at en slik flytting kan vise seg å være et brudd på Hannes menneskeretter, i følge en annen oppfølgingssak fra NRK.

1 kommentar

  1. Jeg har ikke sett de aktuelle artiklene og baserer min kommentar utelukkende på det som fremgår av ovenstående artikkel basert på dette med de naturlige forbehold en alltid må ta nå er en ikke kjenner hele sakens bredde og er leder av en brukerforening. Støtter jeg Soda fullt ut i sine kommentarer. Dette er bare ikke bra hverken av Offentlige myndigheter eller NRK. Her er nok flere som burde funnet seg nye jobber. Stå på videre Soda.

Legg igjen en kommentar til Christian Brænden Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here