Sosial angst

Det er ikke helt uvanlig, som autist, å ha ganske alvorlig sosial angst. Dette gjelder for meg, og det gjør at jeg for eksempel synes det å skulle ha en vanlig samtale med folk jeg ikke kjenner er helt forferdelig. Det gjør også at tilstelninger eller konferanser (som jeg må delta på på grunn av jobben min) er ting jeg gruer meg veldig til. I tillegg til at jeg bruker mye energi på å grue meg til slike ting, gjør de meg også fullstendig utslitt.

På tross av dette trives jeg veldig godt på en scene. Dette er noe folk gjerne blir overrasket over. «Hvordan kan du danse eller synge foran masse folk, om du er redd for å snakke med én enkelt person?» tenker de antakeligvis. I dette innlegget forsøker jeg å forklare hvordan og hvorfor scenen kan være et trygt sted.

Å vokse opp på en scene

Fire år, og klar for å tolke rollen som pingvin!

Da jeg var liten var dansingen det jeg likte aller best. Jeg har tidligere fortalt at skolen ikke var et særlig hyggelig sted å være, men på ballettskolen ble jeg både sett og godtatt som den jeg var.1 Dette gjorde at jeg hadde en arena hvor jeg følte mestring selv om skolen sviktet. Når jeg danset var jeg verdt noe! Jeg vil alltid være enormt takknemlig overfor mine danselærere som ga meg denne trygge havnen.

Jeg var fire år første gang jeg sto på en scene, som pingvin i sommeravslutningen til ballettskolen. Det vil si at jeg ikke egentlig husker et liv uten det å opptre foran folk, noe som selvsagt har påvirket hvordan scenen fremstår for meg.

Noe av det jeg likte særlig godt med å være på scenen, var at dette var en måte å være sammen med folk på som var fullstendig strukturert på forhånd. Alle hadde sine roller, og jeg visste alltid hva som kom til å skje. I tillegg kunne man få lov til å være noen andre – man kunne få ha helt andre egenskaper. Jeg fikk lov til å lære dansens språk. Et språk som innebærer å kommunisere uten ord. Det var en fantastisk opplevelse å kunne snakke med hele kroppen.

De senere årene har jeg kommet tilbake til dansen igjen, gjennom improvisasjon. «Men, improvisasjon, det er jo stikk motsatt av det du har beskrevet hittil!» tenker du kanskje nå, og det har du delvis rett i. Improvisasjonsdans innebærer at lite er fastsatt, men jeg får fremdeles lov til å bruke kroppen til å snakke med. Jeg får bruke dansespråket, et språk jeg kan flytende.

Å være en autistisk musiker

Ekte lykke, ekte kjærlighet: Få ting er bedre enn å få spille og synge for et stort publikum fylt med fantastiske mennesker. Her fra Indietracksfestivalen 2016.

Det jeg gjør oftest på en scene nå for tiden er å spille konserter. Jeg har et band som heter Soda Fountain Rag, hvor jeg spiller trommer og synger når vi spiller konserter.2 Jeg skjønner at folk finner det underlig at jeg kan synge og spille foran masse folk, men likevel synes det er skummelt å snakke med de samme folkene etterpå. Noe av forklaringen tror jeg ligger i det at konsertsituasjonen er min. Jeg kontrollerer det som skjer; jeg vet akkurat hva som skal skje og når det skal skje. Om konserten går bra er det ingen overraskelser involvert. Man kan ikke kontrollere en vanlig samtale på denne måten.

Det er fremdeles kommunikasjon!

Kommunikasjon! Fra Indiefjord 2016.

En ting jeg virkelig liker med å være på scenen er at det er en mulighet for meg til å kommunisere med folk. Selv om sangene er skrevet for lenge siden, selv om listen over låter som skal spilles er bestemt på forhånd, selv om ingenting egentlig er nytt i situasjonen er det fremdeles kommunikasjon. Jeg mener hvert ord jeg synger, og har fremdeles noe viktig jeg vil si til mitt publikum i de øyeblikkene konserten varer.

Uten opplevelsene jeg har hatt på scenen, gjennom dans og musikk, ville livet mitt vært utrolig mye fattigere.

 

 

 

Har du lyst til å høre på sangene mine?

Hvis noen har lyst til å høre på musikken min, så finnes det tre ordinære album på Spotify (og andre lignende sider): It’s Rag Time! (2008), Reel Around Me (2010), og Extra Life (2016).3 I tillegg finnes en EP som heter Keep My Headphones On (2017), og et samlealbum med rariteter og ting som av en eller annen grunn ikke havnet på noe album: The Lost Levels (2016).

 

Deler av dette innlegget er basert på et intervju med meg som ble publisert på siden Autistic Zebra tidligere i år.

 

Fotnoter

  1. Se artikklene Autisme og mobbing og Kjære foreldre – Et brev i anledning skolestart for å lese mer om dette.
  2. Jeg spiller også i et annet band som heter Herr Nilsson.
  3. Jepp, årstallene og rekkefølgen på Spotify er feil for de to første albumene.

3 KOMMENTARER

  1. Hvilke metoder bruker du for å ta kontroll over den sosiale angsten? Tar du med deg mentaliteten fra scenesituasjonen og ut i det sosiale?

    • Det funker som oftest dårlig, men i noen situasjoner virker det – f.eks. når jeg skal holde foredrag i forbindelse med jobben. Ellers er det en blanding av det å øve på situasjoner som kan øves på og å unngå de situasjonene som det ikke er noe vits i å øve på – eller å få hjelp til å gjøre disse tingene. F.eks. er butikker/cafeer etc. enklere å forholde seg til om jeg har vært der sammen med noen andre før og har funnet ut «hvordan det funker». Jeg bruker nok mye tid på å finne ut av og bli trygg på ting, men når jeg først har brukt den tiden er jeg mye mindre engstelig i det minste. Bruker også hodetelefoner når jeg er ute, for å stenge ut støy – det hjelper veldig for da har jeg mer energi til overs til å mestre det jeg faktisk skal gjøre.

  2. […] Forrige uke skrev jeg blant annet om det å være en autistisk musiker, og dermed passer det godt å bruke ukens innlegg til å dele en podcast jeg har vært med å spille inn. Autistic Flappy Hour er en podcast som lages av autister for autister og andre interesserte. Det er en meget god podcast, som dessverre oppdateres alt for sjeldent — vi får være takknemlige for de episodene som finnes. […]

Legg igjen en kommentar til Soda Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here