Stripete armer
Jeg er en av disse som har litt stripete armer. Hvite, tynne striper som blekner, men som aldri forsvinner. Striper som jeg før forsøkte å skjule, fordi jeg var redd for hva folk ville synes. Nå bryr jeg meg ikke så mye om hva folk tenker, men jeg synes likevel det er viktig å snakke om selvskading. Selvskading er ikke uvanlig hos autister, men det kan ta mange former, og ha mange årsaker. Noen ganger kan det også være en glidende overgang mellom stimming og selvskading. Selv om jeg i all hovedsak synes stimming er noe positivt hender det seg at vi ender opp med å skade oss selv, for eksempel ved å slå oss selv i hodet. Da trenger vi hjelp til å finne andre måter å roe oss ned på.
17. november er jeg fire år skadefri. Det hadde jeg ikke trodd var mulig den kvelden på legevakten, da jeg sydde for siste gang. Jeg visste ikke at det var siste gang, jeg tenkte bare at det var enda en gang – nok en stripe. Nok en fortvilet kveld.
Hva tenker folk?
Jeg vet ikke hva folk tenker når de ser stripete armer. Kanskje tenker de svakhet, kanskje tenker de galskap, kanskje tenker de selvmordsforsøk.
Kanskje var jeg gal, men det var aldri selvmordsforsøk. Snarere var det forsøk på å overleve. Det var en smerte i det å være i live som var så voldsom at den på noe vis måtte ut. Ikke for å slutte å leve, men for å fortsette. Akkurat dette tror jeg det kan være vanskelig å forstå.
Tigerstriper
Jeg kan ikke snakke for alle med stripete armer, men jeg kan si at for min egen del, og antakelig for mange andre, så er ikke stripene et tegn på svakhet. Dere får faktisk ikke lov til å se på stripene mine og tolke det som et tegn på svakhet. De er heller et spor etter en kamp. En kamp mot meg selv. En kamp for meg selv. En kamp jeg vant.
De er mine tigerstriper. De er minner om en tung tid. De er minner om overlevelse.1
Fotnoter
- För att överleva er en meget god bok av Sofia Åkerman som handler om nettopp selvskading, den finnes også på norsk.