Autscape er en konferanse av og for autistiske folk som holdes årlig i Storbritannia.1 I år var konferansen i Tonbridge utenfor London, og jeg var så heldig å ha anledning til å være der. Denne uken og neste uke forteller jeg om hvordan det var å være på Autscape.
Velkommen til Det Normale
I og med at Autscape er en konferanse av og for autistiske mennesker så er det slik at når man er på Autscape så er autister i et helt overveldende flertall. Dette er en ny og fremmed situasjon for mange av oss – særlig vi som er der for første gang – og det er, kort sagt, helt fantastisk! Dette ble også påpekt i åpningstalen til Martijn Dekker, hvor han hadde en slide som sa «Welcome to normality». Kanskje er det første gang noen får lov til å føle seg helt normal.
Interaksjonsskilt
En av mange grep Autscape har gjort for å være så tilgjengelig som mulig for autistiske mennesker er den utstrakte bruken av interaksjonsskilt (initiation badges). Disse skiltene gjør det enklere for oss å kontrollere sosialiseringen med andre mennesker, og demper dermed angsten i slike situasjoner betraktelig.
Det finnes fire varianter av disse skiltene: hvit, rød, gul, og grønn.
Hvitt skilt
«Jeg greier å kontrollere interaksjon med andre på egen hånd» – altså det samme som å være i verden utenfor Autscape. Har man ikke på seg noe skilt betyr det det samme som hvitt skilt.
Rødt skilt.
«Ikke snakk til meg». Dette skiltet betyr at ingen kan ta kontakt med den som har på seg skiltet (men de kan selvsagt svare dersom noen med rødt skilt snakker til dem). Rødt skilt gir trygghet og forvissing om at nå kan ingen snakke til meg. Det trengs av og til. I tillegg kan folk som holder foredrag på Autscape bruke rødt skilt om de ikke vil avbrytes av spørsmål under presentasjonen sin.
Gult skilt.
Det gule skiltet er det mest kompliserte. Det sier «ikke snakk til meg, med mindre jeg har avtalt med deg at det er greit at du gjør det». Gult skilt gjør at man ikke trenger å være engstelig for at noen nye skal prøve å snakke til deg om du ikke vil det. Jeg hadde to stykker som fikk lov til å snakke til meg når jeg «var gul», og det var til stor hjelp særlig når jeg begynte å bli sliten den siste dagen.
Grønt skilt.
Grønt skilt betyr «vær så snill å snakk til meg». Dette er også viktig i sosiale settinger med mange autister, fordi mange av oss kan se helt like ut om vi vil bli snakket til eller om vi helst vil være i fred, og fordi vi kan ha vansker med å lese om noen ønsker kontakt eller ikke. Med det grønne skiltet er det ingen tvil.
Hvis jeg skal være helt ærlig, så skulle jeg virkelig ønske at andre konferanser også tok i bruk samme system. Selv om jeg kan bruke headphones for å prøve å si «ikke snakk til meg», så er det ikke alltid dette respekteres, og i tillegg kan det hende at folk synes jeg virker sær. Med et skilt eller bare en farget button ville dette vært så mye enklere!
Diversitet, inkludering, fellesskap, og forståelse
En av tingene jeg liker godt med Autscape er at absolutt alt er frivillig å delta på. Dette resonnerer godt hos de av oss som trenger å ta pauser og å regulere dagen på en slik måte at vi kommer oss gjennom den på best mulig måte. I tillegg er det bra fordi vi autister er så forskjellige. Noen av oss elsker å høre på foredrag, mens andre ikke kan fordra det, og noen kan rett og slett ikke sitte stille og høre på sånne ting. Noen liker å bruke hendene sine, andre vil slappe av i sanserommet, eller bare sitte utenfor og skravle. Noen vil synge i kor, og noen vil diskutere, eller spille spill. På Autscape er det rom for alle disse tingene.
Alle er veldig forskjellige, og samtidig er det noe – autisme – som binder oss sammen. Som gjør at det er en følelse av fellesskap og forståelse i måten man omgås på. Dette var en ny opplevelse for meg! I koret sang vi “Autscape is a place where we can be ourselves (…) We are free to do what we want to do”.2 Det høres kanskje overdrevent sukkersøtt ut, men det var nettopp slik det føltes.
For hele spekteret
I tillegg er det viktig å påpeke at Autscape er for hele spekteret – så langt det lar seg gjøre. Noen hadde med seg sine foreldre, andre hadde med seg en personlig assistent. Enkelte er autistiske barn av autistiske foreldre, med hele familien som deltakere.
Mange fikk følge til døren av familiemedlemmer, ektefelle i mitt tilfelle, og ble deretter ivaretatt av folk som viste oss hvor vi skulle bo. Det var nok fryktelig skummelt for mange av oss, men det hjelper å vite at så godt som alle andre også er autistiske og også synes at sånne ting er skremmende.
Les mer om Autscape på deres nettsider: autscape.org
Neste uke forteller jeg mer om mine opplevelser på Autscape, følg med!
